Motta nyhetsbrev
Bensinstasjoner?
26.08.2009
Bensinstasjonene forsvinner fra distriktene fordi folk flytter. Og folk flytter fordi de må kjøre 20 mil for å fylle bensin. Gi meg en god grunn for at de skal bli boende..
Bensinstasjonene forsvinner fra distriktene fordi folk flytter. Og folk flytter fordi de må kjøre 20 mil for å fylle bensin. Gi meg en god grunn for at de skal bli boende..
Du har sikkert sett de gamle, amerikanske filmene. En søvnig bensinstasjon som eneste blikkfang i et gudsforlatt ørkenlandskap.
Det var langt mellom dem. Men de var nødvendige knutepunkter mellom sivilasjonene. De gamle bensinpumpene forsynte Buicker og Plymouther med nok bensin til å komme seg velberget gjennom den amerikanske ørkenen.
De er sikkert forandret. Stylet med neonlys og reklameskilt som lysende oaser i et nedstøvet landskap.
Hvis de da ikke er nedlagt. Ofret på kommersialismens alter.
Det er det som skjer her hjemme. Her legges bensinstasjoner ned i et rasende tempo. Særlig nordpå.
- Nå er det nok. Vi klarer oss ikke med færre, sier NHOs regiondirektør Marit Helene Pedersen i Finnmark til Dagsavisen.
I følge Norsk Petroleumsinstitutt har det de siste ti årene blitt 622 færre bensinstasjoner i Norge. Ved inngangen til 2009 var det 1610 stasjoner igjen.
– Jeg tipper at det om 15 år vil være godt under 1.000 bensinstasjoner i Norge. Det er først og fremst langs kysten, fra Sogn og Fjordane til østkysten av Finnmark, og i mindre bygder i innlandet, at stasjonene vil forsvinne, sier administrerende direktør Dag Roger Rinde i Statoil Norge.
Bare i fjor ble det 47 færre bensinstasjoner her i landet.
–– Folk flytter fra mindre steder. Når befolkningsgrunnlaget blir for lite, forsvinner postkontoret, dagligvarebutikken og også grunnlaget for å opprettholde bensinstasjonen, sier Rinde.
Han vet hva han snakker om. Statoil alene driver en tredel av stasjonene i Norge. Stasjonene legges ned fordi folk flytter. Og folk flytter fordi bensinstasjonen legges ned. Når du i Finmark må kjøre 20 mil for å fylle opp tanken, og kanskje like langt for å komme til kommunesenteret, til postkontoret eller til butikken, forstår du problemet.
Da skal du ha gode grunner for å bli boende.
I fjor var det, i følge Statistisk Sentralbyrå, 271 kommuner her i landet som hadde flytteunderskudd. Det vil si at flere flyttet ut av kommunen enn til.
Kvalsund, nabokommunen til Hammerfest, hadde størst netto utflytting i forhold til folketallet. Blant de ti kommunene med størst utflytting, ligger fem i Nord-Norge. Narvik (-1 500) og Vadsø (-1 400) har mistet flest innbyggere de siste årene.
Over 5000 mennesker flyttet fra de minst sentrale kommuner i fjor. Men mange hjelpes av innvandring fra utlandet. Ulempen er at denne gruppen er mobil og gjerne flytter videre til andre kommuner, dersom de ikke liker seg.
Norske flyttetrender preges fortsatt av urbanisering, mener Lars Østby i SSB, som har forsket mye på flytteprosesser.
Men Norge skiller seg fra de fleste andre vesteuropeiske land, hvor sentraliseringen avtok på 1990-tallet. Mange av de største europeiske byene har opplevd en betydelig utflytting og nedgang i folketallet.
Flyttestrømmene på kontinentet er preget av det vi kan kalle selvstendig vekst for ulike deler av landet, storbystrøkene spiller en mindre avgjørende rolle, sier Lars Østby.
Nest etter danskene er vi nordmenn de mest flytteglade i Europa. I følge Østby vil et samfunn med høy mobilitet ofte ha stor evne til å omstille seg, og en stor del av den økonomiske veksten i Norge i den første etterkrigstida var knyttet til flyttingene fra landsbygda.
På den andre sida vil et samfunn med høy mobilitet bli mindre tett og føles mindre trygt. De sosiale kontrollene blir løsere, og kriminalitet og andre avvik kan få bedre grobunn. Lav mobilitet kan lett gi et samfunn uten dynamikk og forandring, men samtidig kan det bli preget av trygghet og oversiktlighet.
For det enkelte individ er flytting ofte et naturlig ledd i et vanlig livsløp. Men for samfunnet er det en utfordring. Hver sjel som forsvinner fra et grisgrendt strøk forsterker flyttetrøkket. Og når det offentlige Norge drives etter kommersielle krav og selv sykehus betraktes som produksjonsbedrift, blir post og tele og andre offentlige tjenester underlagt forretningsmessige vurderinger. Og da er det ikke vanskelig å finne argumenter for å rasjonalisere bort virksomheter med et spinkelt kundegrunnlag.
Men hvem vil bo på et sted uten offentlig servicetilbud, uten trygghet for liv og helse, uten butikk?
Eller bensinstasjon.
Jeg forstår godt NHO-sjefen i Finnmark. Han taler på vegne av sine medborgere og næringsdrivende i landets tynnest befolkede fylke. Bensinstasjonene er som fyrtårn i landskapet der oppe i nord, og i et distriktspolitisk perspektiv nødvendige redskaper for å holde samfunnsmaskineriet i gang. Forsvinner de, forsvinner også et viktig grunnlag for å bo og drive i norske utkantstrøk..
Del saken og skap bevegelse
Møteplasser
