Motta nyhetsbrev
Den reneste selvpinsle
06.04.2009
Stank av sure sokker og svette slår imot deg. Men du tåler det. Du er på vidda, der urmennesket i deg får fritt utløp. Og der du kan fullføre en tankerekke uten å bli forstyrret.
Vinden uler, snoen driver rett inn i det godt tildekte ansiktet. Kulingen røsker i kroppen, mens vi meter for meter manøvrerer oss fra kvist til kvist langs løypa fra Tuva til Krækkja. Det er ikke akkurat behagelig, og ennå vel ei mil før vi når bestemmelsesstedet.
Stank av sure sokker og svette slår imot deg. Men du tåler det. Du er på vidda, der urmennesket i deg får fritt utløp. Og der du kan fullføre en tankerekke uten å bli forstyrret.
Vinden uler, snoen driver rett inn i det godt tildekte ansiktet. Kulingen røsker i kroppen, mens vi meter for meter manøvrerer oss fra kvist til kvist langs løypa fra Tuva til Krækkja. Det er ikke akkurat behagelig, og ennå vel ei mil før vi når bestemmelsesstedet.
Akkurat nå kan jeg godt tenke meg hvordan han hadde det, pensjonisten som trosset værvarslet og la ut på en strabasiøs ferd fra Finse til Geiteryggshytta noen mil lenger nord. Jeg leste om ham i et naturmagasin noen dager før vi dro.
Han var en erfaren turgåer, og hadde lyttet til den halvskumle værmeldingen. Men han la i vei. Midtveis brakk han staven. I tett snødrev og høy snø gikk han seg sliten. Han måtte ta seg en hvil, og tok av seg hanskene for å løsne på skia. Sekunder senere stanset fingrene å lystre. Den iskalde vinden sugde følelsen ut av kroppen og apatisk satte han seg ned i snøen. Hadde ikke to skigåere kommet ham til unnsetning like etter, tatt ham mellom seg og buksert ham ned til hytta, ville den erfarne fjellvandreren ha gått sin siste skitur.
- Man lærer aldri, sa han til sine redningsmenn i intervjuet i naturmagasinet.
Men vi er fire, og vi finner ly for den isende vinden. Vi er heller ikke pensjonister, selv om formen unektelig har vært bedre. Vi kunne valgt guttetur til Barcelona, eller skitur til Alpene, eller en avslappende langhelg i Paris.
I stedet er det blitt en besettelse å utfordre urkreftene og velge ørkesløs skivandring i den norske fjellheimen i stedet. En form for selvpinsle, dette, å baske seg fram over vidda i all slags vær, bare for å ankomme ei beskjeden turistforeningshytte, hvile ut, og legge ut på et par, tre nye mil dagen etter.
Gnagsår, hælvondt, gjennomsvett.
Ekte norsk?
Å ja. I hvert fall i utgangspunktet. Fra Den Norske Turistforening ble etablert i 1868 har norske kvinner og menn gjennomtråkket norske fjell i tusentalls.
Men denne langhelga i midten av mars er det ikke nordmenn vi hilser på oftest. På Tuva spiser vi hjemmelagede kålrulletter med et dansk brødrepar fra Viborg, som vinter etter vinter gir seg den norske fjellheimen i vold.
Om denne besynderlige lidenskap er godt kjent i Danmark?
Å nei, sier de i kor og betror oss at fjellvandring fra hytte til hytte såmenn ikke er blant danskenes favorittøvelser. Men for disse våre danske brødre er det en befrielse å komme bort fra bylarm og neonlys og søke fjellets ro. Det er noe HC Andersensk over stemningen i den sparsomt opplyste dagligstua etter middagen der de to sitter fordypet i hver sin bok og knapt enser at det blåser opp over de hvite viddene utenfor.
På vei til Finse et par dager senere hilser vi på ei amerikansk jente i tyveårene, helt alene, med lue med norsk flagg på. Hun er på vei dit vi kommer fra, og har gått i forveien for gjengen hun er sammen med, fra Danmark, Tyskland, Nederland -og Norge. Hvert år siden hun fylte tolv har hun vandret i den norske fjellheimen, og ikke har hun til hensikt å slutte.
- Isnt it wonderful, smiler hun og hilser på sola som skinner ganske så varmende her på knapt 1400 meters høyde.
Som troppens eldstemann er jeg betrodd jobben som løypefører- angivelig for å hindre at de to sprekeste av gjengen skal drive opp tempoet. Der er det i grunnen godt å være, der er det mulig, ja bent fram nødvendig, å la tankene kretse om helt andre ting enn skigåing. Tenker du på det, da går tiden så uendelig langsomt. Det gjelder å finne ro i sjelen, dyrke opplevelsesverdier som øredøvende stillhet og anledning til ensomhet. Midt oppe på den åpne vidda, en fri og ubegrenset opplevelse av natur, nedfelt i allemannsretten som DNT så kraftfullt verner om.
Denne livsformen gjør noe med oss, alle er så hyggelige mot hverandre i løypa eller i turisthytta. Praten går, og du blir kjent med folk fra Hamburg og Gloppen. Utsøkt, hjemmelaget middag og et glass rødvin skaper stemning rundt bordene, og snart er det allsang og høylytt latter. Men klokka 23 minner hytteverten om rosignalet og vi tripper hvert til vårt, til enkle tresenger med skummadrasser og ei god natts søvn.
Og morran etter er det på’n igjen. Livet på vidda er forutsigbart, sånn..
Del saken og skap bevegelse
Møteplasser
