Er vindmøller vakre å se på. Er det kunst? spør NH-direktør Egil Severeide i HA-kronikk...

Kunstens oppgave er å forsterke livsopplevelsen, har trønderkunstneren Håkon Bleken en gang sagt.

Det er sabla godt formulert.

Men så er det slik at kunst ikke er kunst for alle. Vi har forskjellig smak. Noen liker Grieg, andre Brahms. Noen digger Markus & Martinus, andre kan ikke fordra dem. Teateranmelderen i Aftenposten kan gi en helt annen karakter for oppsettingen på Nasjonalteatret enn kollegaen i Dagbladet.

Ingen har feil. For det kommer an på øynene som ser. For en kan dramaet på film eller scene virkelig forsterke livsopplevelsen. For en annen kan det være bortkastede minutter og penger.

Anmeldere som har levd noen år kan selvfølgelig hevde at de har sett så mange forestillinger at de har et erfaringsnivå som gir dem et godt grunnlag for å bedømme hva som er kvalitet.

Men stafett er stafett. Og smaken er som baken.

Og da nærmer jeg meg poenget: Vindmøller. Er de fine, eller er de fæle?

Spørsmålet reises etter et omdiskutert oppslag i Bergens Tidende i sommer, der ordfører Kristin Maurstad i Vågsøy kommune i Sogn og Fjordane villig poserer foran en av de nye attraksjonene i kommunen, ja, nettopp; hvitmalte, kneisende vindmøller.

De er slanke, de er fine og de beriker miljøet i kommunen. Vi inviterer folk og turister til anleggene våre og jeg har ikke hørt noen si noe negativt om vindparken, sier hun til avisen.

Vindmøller er et relativt nytt bekjentskap i det norske landskapsbildet. Har du reist litt i Europa, skal du ha bommet godt om du har unngått dem. De første vindmøllene vi kjenner til ble brukt i Kina for over 4000 år siden, til å pumpe vann til kunstige vanningssystemer. Hellenerne tok vindmøller i bruk for rundt 2000 år siden, mens de kom til resten av Europa med korsfarerne først på 1100-tallet.

Elektrisitetsproduserende turbiner kom først på slutten av 1800-tallet. Danmark startet tidlig med å utvikle moderne vindturbiner etter oljekrisen på 70-tallet, og ligger fortsatt i verdenstoppen

Nå er de på full fart inn i Norge, bl.a. godt synlige på Midtfjellet i Fitjar kommune. På Haugalandet får vi dem snart rett i fleisen om vi vender blikket mot havet.

På Storøy på Nord-Karmøy er nemlig Aventron Norway AS og Solvind Prosjekt AS i ferd med å reise to svære vindmøller som skal produsere 24 GWH ny fornybar energi til Haugalandet fra slutten av august.

De rager 150 meter over bakken og har et vingespenn med en diameter på 115 meter.

Det var ingen Alta-aksjon da vindmølleprosjektet ble lansert for 10 år siden, men det politiske flertallet i nabokommunen Haugesund protesterte heftig. Mindretallet med Ap i spissen mente imidlertid «at det er viktig med fornybar energi, og at en må tillate vindmøller også i eget nabolag».

Miljøbevegelsen har aldri vært begeistret for vindmøller.

Miljøvernerne mener de er fremmedelementer i Guds frie natur, de er unødvendige, gir folk helseplager, dreper fugler og er en trussel mot det biologiske mangfoldet. Kollisjon med vindturbiner dreper årlig millioner av flaggermus og fugl verden over, hevdes det.

Og selvfølgelig- at de er fæle å se på. Uestetiske, menneskeskapte mastodonter som forringer livsopplevelsen.

Det er ikke vanskelig å forstå reaksjonen. Jeg skal villig innrømme at mitt første møte med godt synlige vindparker på høydene over Liguria-kysten i Italia ikke var direkte behagelig. Men så går det seg til, du blir vant til det- og så er det faktisk «grønt»

Men estetisk?

Estetikken kommer fra det greske ordet aisthesis, som betyr «sansekunnskap» eller «oppfatning». Det er særlig knyttet til kunst, som «læren om kunnskap som kommer til oss gjennom sansene», og «læren om det vakre og skjønne i kunsten». Selv om vindmøllene monteres for et rent praktisk formål, å skaffe strøm, utfordrer de sansene våre. Er det kunst? Er de fine eller fæle å se på? Hva er det som gjør dem vakre eller stygge? Preger våre holdninger vår estetiske vurdering av dem?

Herom strides lærde og ulærde. Em mastodont som rager 150 meter opp i lufta ville sannsynligvis blitt vurdert annerledes om den kun var til pynt eller om den skal forsyne tusener av husstander med fornybar kraft.

For Vågsøy-ordføreren er de hvitmalte vindmøllene i Sogn og Fjordane ren nytelse. Hun får forsterket sin livsopplevelse.

Det skal vi unne henne.

For de som ikke tåler synet av de hvite landemerkene, kan vi berolige en smule. Nå skal dere slippe synet av dem. Nå flyttes en stadig større del av vindkraftproduksjonen offshore- ut i Nordsjøen, utenfor synsranden.

Flytende vindparker monteres flere steder i verden, bl.a. av Equinor utenfor kysten av Skottland, og går alt som planlagt, kan en testpark for utprøving av ny teknologi være på plass utenfor Utsira om noen år. Et slags flytende laboratorium, der industrien langs Vestlandskysten inviteres til å utvikle nye løsninger for bærekraftig, fornybar kraftproduksjon.

Det kan gi arbeidsplasser på land.

Og sjelefred og forsterket livsopplevelse for folk med mølleangst