Motta nyhetsbrev
God som gull
15.01.2009
Det er ikke greit på miste jobben. I hvert fall ikke når du har passert de seksti. I romjula fikk den gamle traveren og hans arbeidskamerater beskjeden om at bedriften var gått konkurs.
Dagen etter var døra stengt. Meldingen var kort og brutal:
- Du må melde deg hos NAV.
Samtidig denne romjulen graver Stavanger Aftenblad fram historier om gullpakkene i Statoil Hydro. Der i gården er de i ferd med å kvitte seg med et par tusen årsverk for å trimme bemanningen etter fusjonen.
Men de får ikke en tupp i ræva.
De får gullpakker.
Eller ”tilbud om tidligpensjonering”, som det heter. I følge Stavanger Aftenblad kostet første runde av tidligpensjoneringen i StatoilHydro den nette sum av
8,6 milliarder kroner.
1.470 ansatte, 85 prosent av de kontoransatte, takket ja til gullpakken. Alle over 58 år fikk tilbud om å gå av i løpet av 2008 med 70 prosent av lønna i lomma. Til og med bilgodtgjørelsen er regnet med i grunnlaget, kan avisen fortelle.
Mange gikk rett inn i nye jobber og hever i dag nesten dobbel lønn.
Sluttpakkene kostet 5,9 millioner kroner per hode.
Nå er gullpakkerunde nummer to like om hjørnet, og rundt 700 ansatte til havs og på landanleggene skal bestemme seg for om de vil slutte.
Dersom en like stor prosentandel som i fjor takker ja, betyr det at ytterligere 600 får pakken.
Jeg vet ikke om vår 60-åring har fått med seg rausheten i vårt statsoljeselskap. Vi får håpe han lot avis være avis i romjula. Hvis han hadde fordypet seg i Aftenbladet ville han antageligvis bannet for seg selv og angret på at han aldri søkte jobb i Statoil eller Hydro. Da kunne han bekymringsløst ridd inn i solnedgangen.
Det har forundret meg hvor støyfritt det har vært rundt disse gullpakkene. Hvor lite politisk krutt som er blitt antent i kjølvannet av dem. Jeg kjenner Statoil-ansatte som lo hele veien til banken da de fikk sluttpakken sin, hvordan de in ettertid har undret seg over hvor liten oppmerksomhet de er blitt viet i det offentlige rom.
Som det skrevet står i Aftenbladets reportasje fra Statoil-korridorene på Forus.
” – Tilbudet er så godt, at dersom du ikke tar i mot, er det det sikreste tegn på at du ikke duger. Da kan du ikke regne.
Det mangler ikke på fleip og galgenhumor blant seniorene. En av dem går rett fra godt betalt jobb på Forus til det polske oljeselskapet Lotus like over gata. Med 70 prosent av lønna fra StatoilHydro i lommen og full lønn fra sin nye arbeidsgiver fra dag en.”
Jeg tipper vår 60-åring undrer seg. Og kassadama i Rimi-butikken, rørleggeren på det lokale skipsverftet, anleggsingeniøren hos entreprenøren og andre som kanskje må følge den gamle traveren til NAV i ukene og månedene som kommer.
De kan bare drømme om å få en slik avskjedsgave fra bedriften sin. Og de vil sikkert spørre om det er rettferdig og hvordan noen kan ha gjort seg fortjent til slikt, og andre ikke.
Det er det flere som gjør. Jeg klandrer ikke de ansattes fagorganisasjoner. De har gjort en fabelaktig jobb og fremforhandlet gylne ”fallskjermer” for medlemmene sine. Men det er grunn til å stille spørsmål ved dømmekraften hos dem som har sittet på andre siden av bordet.
Kan det være slik at de er blitt blindet av egen suksess, har tapt bakkekontakten og svever i den villfarelse at de tilhører et miljø, en adel hevet over allmuen. Har de mistet evnen til å stille kritiske spørsmål, og hvilket signal som formidles ut i de tusen hjem?
Jeg synes å fornemme paralleller til den utskjelte finansbransjen, som gis hovedskylda for det uføre verdensøkonomien nå er kommet opp i. I disse korridorer, der grådighetskulturen ble dyrket som et gode, vokste det fram miljøer som følte seg hevet over vanlig standard og som utviklet normer som beveget seg milevis unna folkedypet. Selv den avgåtte sentralbanksjef Alan Greenspan måtte klype seg i armen og innrømme at hans klokkertro på markedets evne til å disiplinere seg selv fikk en knekk da finanskrisens brutale virkelighet rullet over skjermene. Ingen har beskrevet prosessen og dens mulige avslutning bedre enn Aftenposten;
”La oss håpe vi har tilegnet oss minst en fundamental lærepenge når støvet etter finanskrisen en gang letter: at finansbransjen vil gjenfinne sin plass som oljen i et finstemt samfunnsmaskineri, og ikke lenger tro at den er selve motoren”.
Det er lett å bli beruset av egen suksess. Oljeindustrien har vært- og er- en velsignelse for det norske folk. Men aktørene må ikke miste bakkekontakten og skape en verden for seg selv. Når selv trauste Statoilingeniører synes disse pakkene ble vel rause, gir det grunn til ettertanke.
Og 60-åringen vår står ennå i NAV-kø…
Del saken og skap bevegelse
Møteplasser
