Motta nyhetsbrev
”Tilværelsens uutholdelige letthet”
16.11.2009
For mange år siden, det må ha vært på slutten av 80-tallet, så jeg en film av Philip Kaufman basert på Milan Kunderas prisbelønte roman ”Tilværelsens uutholdelige letthet” Jeg husker glimt fra filmen, men klarer ikke helt å rekapitulere hendelsesforløpet. Bare at det handlet om en tsjekkisk lege i tiden rundt den russiske invasjon i 1968, hans kone og elskerinne.
Og at den dvelte ved eksistensielle spørsmål; kjærlighet, sjalusi, trofasthet, alvor, letthet, lettlivethet, svik ...
Jeg har ikke lest boken. Men tittelen har alltid fascinert meg. Fullstendig blottet for kommersiell, tabloid tilnærming som den er, setter den scenen. Den er et beskrivende mesterverk. Og den er blitt mer og mer tidsaktuell med årene.
Tilværelsens uutholdelige letthet. The Unbearable Lightness of Being, på engelsk. Hva sier det oss?
Kundera selv gir ikke noe svar, i følge bokanmeldelsene jeg har pløyd meg gjennom. Han stiller bare dype spørsmål. Men tittelen drar opp paradokset; at livet er blitt så lett å leve at det er blitt uutholdelig. Angivelig er mennesket blitt så mettet av egen velstand og materiell bekvemmelighet at gleden ved å gjøre ting langsomt er forsvunnet i hastighetens tidsalder. Vi har alt, men mangler det vesentligste. Evnen til å kjenne på livet. Som Gabriella synger i det svenske mesterverket ”Så som i himmelen”:
- Jag vil kjenna at jag lever.
Gabriella hadde behov for å kjenne på livet. Hun levde i konstant frykt for en voldelig ektemann. Men hva med alle oss andre, som for å bruke politikerens terminologi, har de beste rammebetingelser for fortsatt vekst?
På lunsjrommet er det fredag, endelig fredag, og vi kan ikke forstå hvor dagene fra sist fredag er blitt av. Slik sitter vi uke etter uke, måned etter måned, år etter år og plutselig er vi 65 og ser oss tilbake og lurer hvor livet ble av.
Ikke har vi hatt det dårlig. Tvert om. Vi har det meste vi kan ønske oss. Velstandsbølgen har båret oss fram i duvende bevegelser, men kanskje har bølgenes monotoni ledet oss inn i en bedøvende, søvndyssende støy som har lammet vår evne til å sanse, til å lytte, til å smake på livet.
Vi er underveis. Hele tiden. Vi er alltid underveis, fanget i en tidsalder der effektivitet og resultater er det livet måles etter. Vi kaster oss inn og ut av uforpliktende forhold. Vi nyter, vi reiser, vi nyter igjen, og skal vi yte, stiller vi alltid det tidsriktige spørsmålet;
- Whats in it for me?
En venn av meg mistet plutselig moren sin. Han elsket sin mor, det var ankerfestet i livet hans. I sorgprosessen gjenoppdaget han kona. Han hadde glemt henne. Midt i sorgen over å ha mistet sin mor, gjenfant han den han stormforelsket sa ja til for åtteogtyve år siden.
Plutselig var det noe som brøt monotonien. Plutselig fikk han kjenne på livet. På sorg. På glede. Det ene en forutsetning for det andre.
Tilværelsens uutholdelige letthet. Er livet blitt så lett at det er blitt kjedelig. At vi ikke lenger kan finne glede i de små ting, men alltid må utfordre oss selv, sprenge grenser, fordi vi har en underlig forventning om at det vil ta oss opp til et høyere nivå.
Hvor er de brennende hjerter, som Rudolf Nilsen ropte etter. De som brant for idealene, de som slåss mot urettferdighet, som tapte, vant, tapte, vant, men levde.
Det er lett å bli prosaisk i en sådan stund. Men jeg innbiller meg at vi har mistet noe på veien. Kanskje er det evnen til å glede seg over de små ting. Kanskje er det noe så banalt som å tenke mindre på seg selv og mer på andre. Se det meningsfulle i Mikal Aksnes ord fra over 100 år siden:
”Den største gleda ein kan ha det er å gjera andre glad, og vil du gjerne lukka nå, då fyrst deg sjølv du gløyma må.”
Min venn psykiateren snakker om oppmerksomhetstrening som middel til å fange de ting som kan gi livet mening. Trene seg opp til å bli oppmerksom på sine egne sanser, på lukter, smak, berøring, synsinntrykk. Oppmerksomhet kan trenes opp, der og da kan du koples fri fra tanker og bekymringer og kjenne gleden ved bare være til stede og faktisk selv bestemme hvor oppmerksomheten skal rettes mot; mot anger, uro og bekymring eller mot tilfredshet, begeistring og tilværelsens uunnværlige nærhet....
Livet er stort og kort. Jeg tror det er Ole Paus som har sagt: ”Vi har alt, men det er også alt vi har.”
Ta den refleksjonen med deg inn i helga..
Del saken og skap bevegelse
Møteplasser
