Motta nyhetsbrev
Vil det ingen ende ta?
09.06.2017
Nice, Frankrike: 14. juli 2016 klokka 22.12.
Lyden av skudd når gjennom støyen på Promenade d`Anglais. En IS-inspirert fransk-tunisier blir skutt i hjel i førersetet i lastebilen sin. Den har han brukt til å pløye gjennom en feststemt folkemengde og meie ned 84 uskyldige mennesker på den franske nasjonaldagen.
Det er snart ett år siden nå. Vi var der. Vi slapp å se selve massakren, vi satt på en restaurant hundre meter unna. Men panikken i øynene på den flyktende folkemengden, skrikene, sirenene, den gamle, halte mannen som gråtende dro fireåringen halseløst etter seg, frykten til de som lå ved siden av oss på gulvet i 2. etasje i restauranten vi søkte tilflukt i- de bildene forsvinner ikke.
Å oppleve terrorisme på nært hold gjør deg mer enn normalt interessert i temaet. I årsakene, handlingene, konsekvensene.
Det skjer igjen og igjen. Paris, Berlin, Kabul, Manchester, London. Og jeg tenker; vil det ingen ende ta? Finnes det ingen måter å stanse galskapen på?
Jeg må medgi; jeg er mer pessimistisk enn på lenge. Libyske Salman Abedi, som dro 22 uskyldige mennesker med seg i døden på Ariane Grande- konserten i Manchester forleden var en av 23.000 jihadister som står på britisk etterretnings liste. Han var ikke blant de 3000 som er under særskilt overvåkning og som "kan utgjøre en trussel".
23.000 potensielle «bomber»- bare i England!
Noen av terroristene som har herjet Europa de siste årene, var ikke en gang registrert av myndighetene. Hvordan kan vi tro at politi og etterretning skal kunne berge verden fra disse tilfeldige massakrene?
For noen måneder var jeg på en konferanse for samfunnssikkerhet i Stavanger. Der var budskapet at det faktisk var verre før. Vi har glemt hvordan IRA herjet i Storbritannia, baskiske ETA i Spania, Bader Meinhof i Tyskland og Den røde Brigade i Italia.
Men terroren har skiftet ansikt.
Den er ikke lenger begrenset til spesielle områder. Terroren rammer hvor som helst.
Dessuten er aktørbildet endret. På 70 og 80-tallet ville terroristgruppene ramme spesifikke mål som myndigheter, næringsliv og politikere.
Terrorgrupper som IS har som mål å spre så mye død og fordervelse som mulig.
I tråd med definisjonen av terrorisme: «Målet er å skape usikkerhet og frykt i samfunnet, ved å svekke makthaverne og provosere fram endringer i det politiske system.»
Og de gjør det gjerne ved å hjernevaske sine tilhengere. Terroren er ikke lenger territorial, men global. IS og al Qaida bønnfaller muslimer som er bosatt i vestlige land om å angripe fienden, alene eller sammen med andre, hvor enn de måtte bo.
Lønnen får de i sitt neste liv.
Du har kanskje lest Åsne Sejerstads bok «To søstre», og latt deg forundre over hvordan to "normale" norsksomaliske skolejenter på Oslos østkant blir radikalisert og ender opp som svorne jihadister.
De bryter med alt det norske de var blitt en del av, og lokkes av drømmen om et Paradis.
Jeg skal gi den en annen historie. Om en 11-år gammel afghaner som ble hjernevasket til å bli selvmordsbomber.
– De fortalte meg at amerikanerne voldtok afghanske jenter og drepte uskyldige mennesker, og at de var mot vår religion. Jeg ble oppdratt til å hate Vesten, forteller han til TV 2 Danmark.
– Jeg skulle bare trykke på knappen og øynene mine ville bli lukket. Jeg skulle sove og gå direkte til paradiset og møte mamma og pappa. Jo flere jeg drepte, jo lettere var det å komme dit.
11-åringen ble hjernevasket, og påkledd bombevest.
Men motet sviktet. Han klarte aldri å trykke på utløserknappen, og ble overmannet av soldatene. Den nå 22 år gamle mannen lever nå et anonymt liv i Danmark, og roper et varsko om hjernevasking av unge jenter og gutter i hjemlandet.
Drømmen om Paradis er åpenbart en utløsende faktor for mange selvmordsbombere. 72 jomfruer venter på dem, selv om Koranen fordømmer både drap og selvdrap. Når London-terroristen ropte «Dette er for Allah» hver gang han stakk kniven i den døende jenta ved Borough Market sist uke forteller det om uforståeligheten.
I dette forvirrende bildet skal myndigheter i enkeltland og unioner stake ut en politikk som kan møte terrorutfordringen. Det er en formidabel oppgave. Den kan ikke løses gjennom etterretning, men omfattende etterretning kan avverge mange angrep.
Korrupsjonsetterforsker Eva Joly har et godt poeng når hun sier at terroren ikke kan bekjempes uten muslimenes egen hjelp. Det er de som må rydde opp i egne rekker- og i egne moskeer. Det er gjerne der radikaliseringen starter.
Norge er faktisk et av de landene der radikaliseringsbølgen er på retur. Tallet på fremmedkrigere er redusert og PST har påpekt betydningen av forebyggende arbeid. PST-sjef Benedicte Bjørnland skriver i en rapport at «at det ordinære politiet, barnevernet, psykologer, NAV, skoler, frivillige organisasjoner, moskeer og lokalmiljøer arbeider langsiktig for å motarbeide at barn og unge voksne i Norge marginaliseres.»
Men Norge er et lite og oversiktlig land. Nordmenn reiser mer enn noensinne.
Jeg har vært i Nice flere ganger siden terrorhandlingen i fjor sommer. Jeg må innrømme at jeg ser meg over skulderen hver gang jeg ankommer avgangshallen. Skanner folk og bagasje på utkikk etter potensielle farer.
Jeg vil det ikke, men det er blitt sånn. Og sånn kommer alle som har vært i nærheten av terrorhandlinger i Berlin, Paris, Manchester eller London til å ha det. Vi har fått en støkk i oss, alle.
Jeg er usikker på om eller når vi vil lykkes. Men jeg skal ta den samme flyturen, gå i de samme gatene, spise på de samme restaurantene.
Livet mitt får de ikke endre.
Del saken og skap bevegelse
Møteplasser
