Motta nyhetsbrev
Driver de med den slags ennå?
12.02.2009
Jeg skulle vært der. Hadde jeg ikke gifte bort eldstesønnen denne helga, hadde jeg nok vært der. Ringside i skøytehallen på Hamar for å heie Håvard Bøkko fram til VM-gull.
Min nærmeste skjønner det ikke. At jeg i godt voksen alder kan sitte spikret foran skjermen og følge Bøkko mot Kramer eller Lalenkov mot Røjler i runde etter runde. At jeg kan kaste bort dyrebare timer på en sport som er forbeholdt de spesielt interesserte.
Jeg forstår dem. Men de skjønner ikke hva det handler om. De skjønner ikke at skøyteløp er en fundamental del av min oppvekst. Fra jeg som seksåring gestaltet meg fram på isen ved det nedlagte teglverket på Bø og til jeg noen år senere fikk ”skoskeiser” i julepresang fra foreldrene mine. De gjentatte repetisjonene for å få manøvrert høyreskøyta over den venstre i svingen uten å tryne, strevet med å klare å gå med begge hendene på ryggen samtidig. De utallige fallene på den blågrå isflaten, neglespretten, snuen, den isende kulden som åt seg gjennom buksebeina og langt opp på leggen, når vi tråkket gjennom det råtne islaget ved vannkanten.
Og tilfredsstillelsen ved å lykkes.
Det var heltene som drev oss. Knut Johannessen, Fred A. Maier, Per Ivar Moe, Magne Thomassen. Når vi dro ut skjærene på den ruglete isen på Leirdammen lenge etter at det var blitt mørkt og forserte på bortre langside, var det Knut Johannessen som gikk. Det var han som lå to foran Kositsjkin, og etter fire runder merket melkesyra som åt seg inn i muskulaturen. Det var han som slapp den ene armen i siste sving(vi lo godt av en russer som het Sjilikovski og bare hadde en arm og ikke noen å slippe ), det var han som seilte over målstreken og hadde satt ny personlig rekord på tre runder på Leirdammen.
Vi lagde treskufler for å bort snøen som hadde lavet ned. Og skøytebane med indre og ytre, med vekslingsside og fine og velformede snøkanter i svingene. Når isen ble oppgått, hogde vi hull og fylte bøtter med vann som vi slengte utover isflaten. Dagen etter lå banen der som en innbydende, glassklar flate vi kunne danse oss over.
Vintrene var lengre før. Antageligvis. Og kaldere. Så kalde at det var mulig å planlegge skeiserenn på ei ukes varsel. Da var det landskamp Salhus mot Bø og av og til slang det folk fra Vikjå eller Visnes bortom for å kaste glans over arrangementet. Alvorlig gutteansikt kontrollerte stoppeklokkene og vi kåret vinnere og hvem som skulle få de andre plassene på pallen.
Så kom det en lærer til bygda. Fra Bergens-kanten. Han kunne gå på skøyter. Om han kunne. Vi elever sto med måpende blikk og studerte den kattemyke stilen, de seige frasparkene, den kraftfulle muskulaturen som syntes gjennom treningsbuksa og som framkalte en fart vi aldri før hadde sett på Bøvatnet. Når han var gått hjem, var det vår tur. Men ingen kunne gå som læreren. Ingen.
NM, EM og VM var høydepunktene. For ikke å snakke om OL. Da Knut Johannessen gikk 10.000 meter i Squaw Valley i 1960 var vi på besøk hos mormor i Haugesund. Men selv om Knut gikk fortere enn han noen gang hadde gjort, måtte vi ile ut for å rekke Torvastad Ring før han gikk i mål. Men resultatet fikk vi; onkel Per hang ut av vinduet og skrek ”Kuppern vant på 15.46.6” like før bussdøra klappet igjen bak oss.
Det var i radioens glansdager og Knut Bjørnsen og Per Jorsett holdt oss på pinebenken med sine maleriske beskrivelser av kampen mot klokka. Bror min og jeg hadde vært tidlig oppe lørdagsmorgenen og saumfart Haugesund Dagblad på jakt etter parsammensetningen. Den førte vi pertentlig inn i skøyteboka vår, og når parene gikk senere på ettermiddagen, fylte vi inn både passeringstider og rundetider etter Bjørnen/Jorsetts anvisninger. Disse bøkene gjemte vi på i mange år etterpå; de ble en dokumentasjon på idrettslige høydepunkter i unge karmøybuers liv.
Så kom Ard Schenk og irriterte oss noe voldsomt i mange år med sin rå styrke og vinnerinstinkt. Han var utilnærmelig, og nordmenn og svensker og finner måtte finne seg i å slåss om andre- og tredjeplassen. Det dempet skøyteinteressen betydelig; nok en bekreftelse på at den folkelige interessen for de ulike idrettsgrenene er proporsjonal med de nasjonale utøvernes prestasjoner. For når de fire S’ene herjet og John Olav Koss gjorde sin entre og feide konkurrentene av banen under vinter-OL i Lillehammer; ja da kokte det i kongeriket.
Nå spør altså min gode kollega om det fortsatt er noen driver og går på skøyter. For den oppvoksende slekt er alternativene så mange at det å fryse seg gjennom timer på islagte vann er altfor ubehagelig. De foretrekker tempererte innendørshaller og t-skjorter. Derfor har de et marginalt forhold til Bøkko og Grødum og Kramer og Lalenkov. Men historien har vist at hevder nordmenn seg i verdenstoppen, stiger interessen. Vi er nasjonalister slikt.
Og så er det noen av oss som har skøyteløp i ryggmargen, og holder ut, uansett resultater. Og om det ikke blir tyvtitting i dag, frabes besøk i morgen ettermiddag. Om gjestene da ikke har en helst spesiell dragning mot skøytestål og blank is i et bygg formet som et kantret vikingskip..
Del saken og skap bevegelse
Møteplasser
