Motta nyhetsbrev
Industrifiendtlig regjering
20.02.2009
Stadig flere industribedrifter nedlegges eller flytter produksjon, verdiskaping og arbeidsplasser ut av landet. Regjeringen velger å overse det som skjer og nekter konsekvent å gjøre noe med rammebetingelsene som gjør det ulønnsomt å drive i Norge.
Hva er årsaken til denne arrogansen og handlingslammelsen fra regjeringens side i industripolitiske spørsmål? Hvorfor sitter man rolig og ser på at tusenvis av arbeidsplasser går tapt uten å gjøre noe som helst? Jeg tror noe av svaret ligger i regjeringens velgergrunnlag. Senterpartiet har aldri hatt noe oppslutning blant industriarbeidere og snarere opptrådt som en fagforening for småbrukere. Sosialistisk Venstreparti har heller aldri hatt særlig oppslutning blant vanlige arbeidsfolk, men vært lærernes og sosionomenes parti. Arbeiderpartiet derimot har vært tuftet på arbeiderklassens interesser og behov, og partiet har tradisjonelt vært positive til industrireising og utvikling av Norge som industrinasjon.
Her har det imidlertid skjedd store forandringer. Mange undersøkelser har vist at Arbeiderpartiet nå ikke lenger henter sine velgere fra industrien, men har nå sitt store velgergrunnlag hos offentlige ansatte. Partistrategene på Youngstorget har for lengst skjønt dette og sørget for at partiets politikk gradvis er blitt lagt om for å tekkes de offentlig ansatte som er en sterkt voksende gruppe. Samtidig er fokuset flyttet bort fra industriarbeiderne og deres interesser. Dette er en gruppe som stadig blir mindre, og Arbeiderpartiet vil åpenbart ikke kaste bort tiden unødig på disse.
Jeg tror dette er det som nå gjenspeiles i regjeringens totale mangel på industrielle tenkning. Man har tatt konsekvensen av at det er stadig mindre å hente i industrielle miljøer. Til tross for at det heldigvis fortsatt finnes noen industrivennlige LO ledere, blir disse i stor grad oversett av Stoltenberg og hans regjering. Jeg beundrer de som gjennom flere år har arbeidet for en videre industriell utvikling ved Hydros aluminiumsverk på Karmøy etter nedleggelsen av Søderberg, men synes likevel det er utrolig at ikke sannheten har gått opp for dem enda.
Jeg registrerer at det nå planlegges nye demonstrasjoner foran Stortinget dersom ikke regjeringen kom med en avklaring om kraftavtaler i god tid før valget. Fagforeningene krever at den rødgrønne regjeringen prioriterer industrien sine behov, sier tillitsvalgte hos Hydro og hevder at et nytt K6 kunne vært igangsatt dersom en kraftavtale hadde vært på plass.
Jeg er hjertens enig med dem i dette, men tror de virkelig at det har noen hensikt enda en gang å demonstrere foran Stortinget? Har det hatt noen innvirkning på regjeringen de gangene de allerede har vært foran Stortinget? Uten klare krav om å trekke støtten til Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen blir dette bare koseprat og spill for galleriet, og dette er åpenbart iscenesatt for å roe ned gemyttene hos medlemmene som nå smått om senn har skjønt at de er lurt.
De rødgrønne partiene lovet uten forbehold å innføre et nytt industrikraftregime dersom de kom i regjering etter stortingsvalget høsten 2005. Jeg var en av mange som advarte om at dette var tomt valgflesk uten innhold. Regjeringen har ikke vært i nærheten av å oppfylle dette valgløftet og langt på veg innrømmet at dette ikke lar seg gjennomføre. Regjeringspartiene har i tillegg fratatt industribedriftene muligheten for å benytte sin egen kraft utover konsesjonsperioden, når de nedstemte et forslag fra opposisjonen i Stortinget om å utsette hjemfall for de bedrifter som ville bruke kraften til industriell virksomhet i Norge.
Man kan gjerne legge skylden for tidspunket for nedleggelse av Søderberganlegget på finanskrisen, men hovedårsaken til at Hydro ikke har vedtatt en ny utbygging av K6 er uten tvil mangel på kraft til konkurransedyktig pris og norske rammebetingelser som den sittende regjering er ansvarlig for. Stoltenberg-regjeringens unnfallenhet og handlingslammelse er den direkte årsak til at mange hundre ansatte nå må forlate bedriften og gå en svært usikker fremtid i møte.
Del saken og skap bevegelse
Møteplasser
