Motta nyhetsbrev
Våre beste menn..
22.09.2009
På Stortinget er det godt å være, sier Celius til sin Lavinia i Nils Kjærs "Det lykkelige valg" (1913), og lovpriser korridorene hvor politikkens hestehandlere den gang som nå hadde sin tumleplass. I disse korridorene skal Arve Kambe, Magne Rommetveit, Bente Thorsen og alle de andre nyvalgte stortingsrepresentantene snart vandre rundt og finne sin plass i en moderne versjon av ”Det lykkelige valg”.
Lykkelig for dem- eller for oss?
Ambisjoner har de- alle. Ikke minst Arne Kambe. Høyre-mannen fra Haugesund har gått høyt på banen og erklært seg som ”regionens mann”. En som skal slåss for Haugalandet , og målbære regionens synspunkter på Løvebakken og i dens korridorer.
Ikke bare målbære. Han skal få til noe.
Det skal ikke forundre meg om han klarer det. Kambe selv var under valgkampen ubeskjeden nok til å si at han har savnet en ruvende skikkelse fra nordfylket, som har stått på for regionen. Og som har hatt gjennomslagskraft.
Underforstått: en stemme til Kambe ville bety en forandring.
Nå har han sjansen. Jeg har faktisk forventninger til Arve Kambe. Han er en politisk broiler med egenskaper som er litt annerledes enn de fleste. Ubeskjeden, småfrekk i stilen, skarp i replikken og med en ikke ubetydelig politisk ballast, alderen til tross. Dessuten er han en stayer. Og utholdenhet er en viktig egenskap i korridorene i hovedstaden.
Spørsmålet er om han klarer å bygge allianser som gir ham posisjon og politisk tyngde. For en ting er å være tøff i kjeften og snakke høyt. En annen ting er å dokumentere gjennomføringsevne.
Øyvind Vaksdal snakker ofte høyt. Det vil si; han snakker kanskje ikke så ofte, han skriver mer. Leserinnlegg, spørsmål til statsråder. Selv om han sitter i utenrikskomiteen er han synlig i det politiske landskap - ivrig engasjert i regionen han kommer fra.
Men har Øyvind Vaksdal politisk gjennomslagskraft. Eller er han en politiker som er medieorientert, men får lite til?
Jeg betviler ikke ambisjonene. Og arbeidskapasiteten. Men jeg tror dommen over Øyvind Vaksdals stortingskarriere hittil er at resultatene ikkehelt står i forhold til anstrengelsene. Det kan skyldes at Vaksdal undervurderer betydningen av å bygge allianser. Du får ikke noe til hvis du ikke spiller på lag, skaper relasjoner som gjør at når du fremmer saker, så har du politisk ryggdekning nok til å få gjennomslag. Nå er det ikke verdens enkleste sak å få gjennomslag for en Frp-politiker. Men jeg har et inntrykk av at Øyvind Vaksdal ikke er så bekvem med det politiske spillet, som det er helt nødvendig å beherske for å oppnå resultater.
Finn Martin Vallersnes sitter også i Utenrikskomiteen. Han har vi sett lite til de siste årene. En forklaring er selvsagt at han er havnet i en komite som har fokus på det som skjer utenfor landegrensene. Men Vaksdal sitter også i Utenrikskomiteen, og han har både hatt tid og anledning til å dukke ned i regionale problemstillinger.
Sunnhordlands nye mann på Tinget er Magne Rommetveit. Han er en slugger. Jeg ser han lanseres som statsrådkandidat. Ingen dum tanke. Magne har kvalifiserte egenskaper, som både kan komme landet og regionen til gode. Dessuten er han en ihuga Stord-patriot. Godt for sambygdingene, ikke fullt så hyggelig for dem som er opptatt av regionbygging i aksen mellom Stavanger og Bergen.
I det jeg skriver denne artikkelen er Kjell Arvid Svendsen siste nykommer på Løvebakken. Så kommer kontramelding: valgkaos, feiltelling og plutselig har Bente Thorsen og FrP kapret KrFs mandat i Rogaland.
Jeg hadde unnet Kjell Arv id Svendsen en plass på Tinget. En ringrev, som ganske sikkert ville gjort en god jobb for regionen. Jeg tror også at Kjell Arvid Svendsens inntreden på Stortinget kunne åpnet for nye tanker i det regionale samarbeidet. Helga Rullestad som ny ordfører i regionens største kommune ville fått en gyllen anledning til å vise politiske klokskap og handlekraft.
Nå må Svendsen se at Bente Thorsen stikker av med tingplassen. Frisørdamen fra Vest-Karmøy har overrasket i en del lokale debatter, men har til gode å overbevise i eliteserien. Hun kjenner nok forventningspresset, men vi gjør klokt i å gi henne tid.
Det er en utfordrende oppgave å representere Rogaland på Tinget. Folk i resten av landet tror at dette fylket renner over av melk og honning. Å komme sutrende og be om statlig bistand til dette og hint er sjelden en smart strategi.
Oppfatningen er korrekt, men bare delvis. Vi her vestpå har fått vår rimelige andel av velstandsutviklingen i kongeriket. Men Rogaland er mer enn Stavanger og Jæren. Det er Hauge i Dalane, Ryfylke og Haugalandet. Regioner som lever i skyggen av storebror i midten og som ikke overrisles av oljeinntekter i samme grad.
Amanuensis ved Universitetet i Rogaland, Dag Thuastad, mener Rogalandsbenken er for lite flink til å skape allianser for å få gjennomslag for sine saker. Benken oppfattes gjerne som en ”mafia” som gråter for sin syke mor, som slett ikke er så veldig syk, men snarere en liten hypokonder.
Vi som har stemt våre beste menn inn på Tinget, har ambisjoner om at de skal få noe til. Vi drømmer om en Opseth, en Rettedal eller andre markante distriktspolitikere som dro virksomheter og samferdselsprosjekter til regionene de kom fra.
Enhver ny stortingspolitiker bærer også på en drøm. En drøm om å kunne sette spor etter seg. Mange får aldri realisert den, fordi de blir presset inn i politisk konformitet og marginalisert. De får smake partipisk og lojalitetskrav. Til slutt blir de en del av den grå masse, som lydig vandrer rundt i korridorene og undrer på om de gjorde et lykkelig valg.
Jeg tror vi har et bra lag- på papiret. Nå gjenstår det å spille hverandre gode, bygge kontaktnett og allianser og ha et våkent øre til regionen de kommer fra.
Da kan de bli våre beste menn- og en kvinne..
Del saken og skap bevegelse
Møteplasser
