Motta nyhetsbrev
Undringstimen
30.06.2009
Det er litt stas også. Når det første barnebarnet kommer til verden og omverdenen uten blygsel konstaterer at slekt følger slekters gang. Bare så synd at ikke alle evner å se det.
- Han ligna i alle fall ikkje på farfaren, kan en annen iakttaker påpeke, mens en tredje mener å se antydninger av farmor og hennes aner i gullklumpen. Og når en fjerde sier at han overhodet ikke kan spore familieære likhetstrekk, er forvirringen komplett.
Nå er han blitt halvannet år, stabber rundt på ustø bein, peker og gestikulerer. Mamma og pappa er forlengst blitt begreper i hans ordknappe verden, og ellers er det en evig kamp om krabatens oppmerksomhet.
- Kim vil Sebastan komma te, komma te, komma te, synger tanter, olderforeldre og andre i familien unisont, på huk-sittende og innsmigrende mot den rådville guttungen. Og når han tilstrekkelig mange ganger setter kursen i retning et bestemt familiemedlem, hjelper velvillige sjeler til slik at han- mer eller mindre mot sin vilje- styres i retning av andre sårt trengende familiemedlemmer.
Alle skal få sin bit av godgutten.
Snart begynner vokabularet hans å vokse. Snart former han sine egne setninger og setter ord på sin undring over livet. Enhver periode i et barns liv er et under, men jeg ser fram til den dagen da de første spørsmål om tilværelsens mysterier blir stilt.
Barn er troskyldige og rett fram i språkbruken. De er ærlige og blåøyde og ser verden gjennom uerfarne briller. Derfor får de seg til å si ting som treffer oss voksne rett i magen.
Her forleden fikk jeg en mail fra en kollega. Det detter inn mailer fra kreti og pleti, men noen er hyggelige enn andre.
Det var denne. Jeg vet ikke om innholdet er oppdiktet eller pyntet på, om det kommer direkte fra kilden eller om det er resirkulert vare. Men det handlet altså om barn og barns forhold til livet.
Mer spesifikt; det handler om Gud og Jesus og Den dårlige Ånde, som et av barna så uskyldsrent har formulert det. Kort sagt; barns oppfatning av kirkelige handlinger, religiøse begreper og alt dette spennende mellom himmel og jord.
Uttalelsene skal ha falt i en time med kristendomsundervisning, og her er et knippe som så treffende beskriver barns evne til ærlig undring.
Det er presten som bestemmer når man skal graves ned. Han sender noen på gamlehjem, og så graver han ned dem som blir til overs
Man kan kalle Gud for hva man vil. Man kan kalle han Kristus, Festus eller Herre-Jesus
Kona til gud heter Gudmor. Hun er moren til alle barnebarna hans; Moses, Jesus og Julenissen,
Gud heter egentlig Den allmennpraktiserende hersker på himmelen og på jorden. Han bestemmer alt, hele tiden. I gamle dager het Gud 'mannen med ljåen'.
Gud er forholdsvis grei, men han liker ikke at tyver kommer til himmelen uten grunn.
Nå er det blitt ozonhull i himmelen. Det gjør at gulvet til Gud ikke er helt tett lenger. Det kan bli et problem.
Det er mange i himmelen: Alle som er døde er der, pluss Gud og Jesus og den dårlige Ånde..
Hvis Gud hadde holdt det han sa om å la alle barn komme til seg, så hadde vi ikke trengt barnehager.
Når noen dør, blir de lagt ned i jorda, og så sier presten: 'Av jord er du kommet og der skal du bli.' Så tømmer han enda en bøtte jord i hodet på deg.
Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorden uten å puste. Og så er det så ekkelt å få så masse jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem.
Hvis du dør, så skaper Gud deg om til jord. Da skjønner du ikke bæret.
I Afrika tror de på Nilsen Mandela.
Gud trenger ikke tro på noen han. Han trenger bare tro på seg selv.
Man kan bli frelst eller helfrelst, det kommer an på hva man gidder.
Skjønner?
Det finnes en skatt i et hvert hjem, en skatt i form av en episode, noen ord, en handling som en smårolling har stått ansvarlig for. De blir kjære minner som følger generasjon etter generasjon og som hentes fram i gode lag som konfirmasjoner, brylluper eller åremålsdager.
God replikkunst praktiseres av dem som er kjappe i hodet, som oppfatter scener og kan formidle dem på en treffende måte. Barn er bare ærlige og direkte og har ingen sperrer for hva som slippes ut gjennom munnen.
Lille Sebastian er begynt å sanse, peke mot himmelen når han hører ”pip,pip”, mot vegen når han hører motordur. Han identifiserer personer, og vet når han nærmer seg huset.
Snart vil han også sett ord på undringen over livet og stille sine første spørsmål.
Jeg gleder meg…
Del saken og skap bevegelse
Møteplasser
